The significance of deadwood

Det er kanskje aldri bra å begynne med en unnskyldning, med mindre man har gjort noe galt, eller ivertfall om det er veldig galt. Om det bare er litt galt, så er det kanskje helt ok å bare late som ingenting, det er sikkert ikke noen som merker det uansett. Ingen som vet. Datoer kan endres, sammen kan vi flytte fjell, bygge byer, glemme verdenshistorien.

Men jeg kan forsøke å forklare. Det er bra å vite hva det er man begir seg ut på, å ha et kart så man vet hvor man er, hvor man skal eller hvor man overhodet ikke skal. Selv om kartet ikke heller behøver å innebære noen sannhet eller virkelighet. Skal jeg begynne? (Du kan ta meg for god fisk.)

Jeg husker jeg leste i avisen en gang, eller avis, egentlig på nettet, så jeg kan vel ikke med sikkerhet si at det var en avis eller om det var en side hvor man kan lese utrolige nyheter fra verdens ende. Jeg husker at jeg leste om en russisk mann, som hadde hatt en pågående lungebetennelse en stund, eller det var i alle fall det legene trodde det var, lungebetennelse. Men dette var som sagt i Russland, og man kan jo aldri vite. Lungebetennelsen ga seg ikke, kanskje var det tuberkulose? Så de fikk tatt røntgenbilde av lungene, og der fant de en liten furu, som hadde spiret i den ene lungen. (Jeg vet ikke om det var høyre eller venstre, men jeg tenker alltid at det var venstre lunge. Han kan jo til og med ha vært speilvendt inni for alt jeg vet. Og hvorvidt det var en furu eller ei spiller liten rolle, det var et nåletre og et tre i en lunge er vel et tre i en lunge.) De fikk operert ut treet, og alle ble fornøyd.

Det er lett å si at man er norsk og derfor vet hva det dreier seg om, man fatter, denne naturen, alle disse skogene. Men det er jo ikke sånn. Jeg er jo ikke oppvokst i skogen. Men jeg kan huske å ha blitt forlatt der, opptil flere ganger. Det blir ikke noe bedre om man ikke vet veien ut. Noen sier at de elsker skogen, de trenger den, det er så bra med skogen, man kan være helt alene og helt stille og man hører bare seg selv og naturen og det er så fantastisk og harmonisk og man kan tenke så mye og det er så bra for det er helt stille, sier de, og det finnes mange forskjellige skoger – regnskoger, barskoger, løvskoger, tåkeskoger, urskoger – og i alle er det så fint å gå i for i alle er det helt stille og jeg blir så sliten når det er så mye støy og bråk og så mange forstyrrelser, sier de, det er nesten helt rent i skogen fordi det er naturen og jeg kan tenkte så mye og bare være og ikke trenge å snakke, sier de, bare være bare puste bare leve for skogen bare lever den den trenger oss ikke den. Men det hjelper heller ikke om du ikke vet om du noen gang kommer til å komme levende derifra.

Ifølge en definisjon jeg leste på nettet er en skog en samling av noe som ligner trær. Bronkiene kan jo for eksempel sies å ligne trær, de ser vel litt grenete ut, og bronkienes funksjon er vel relatert til opptak av oksygen og utslipp av CO2 som er det motsatte som trærs funksjon. Det motsatte minner oss om det som det er motsatsen til, eller så kaller vi ofte noe motsatt fordi det nettopp ligner på noe som det ikke er og bronkiene ligner på trær og lungene våre er skoger.

Jeg lagde min egen skog. I drømmen som jeg har hatt, gjentatte ganger, har skogen stått i et lite trehus på den ytterste nøgne ø (gjorde intet menneske men verken på land eller sjø). Det fine var at trærne ikke kunne vokse utendørs fordi vinden var for salt og kald, men inne i det lille forlatte trehuset kunne de gjøre hva de ville, og derfor vokste de og ble en skog, for det er det jeg ser for meg at trær vil. I virkeligheten bygde jeg skogen i et gammelt tilfluktsrom og flyttet den senere til ett-roms-leiligheten der jeg bor, og den består av cirka 31 levende trær. Det er med andre ord ingen stor sak, men alle trærne er mine. En urskog for å si unnskyld. På innsiden (jeg tror ikke jeg har noe grantre i lunga, eller eplekjerner i panna), en sånn skog som er her, inne. Jeg går kjempelangt og kommer aldri noe sted, bare dit, i skogen.

All photographs by Erik Betshammar